Vi er tilbake i landsbyen Boyaseganu i det nord vestlige Kongo. Etter 2 måneder i ei jordhytte 50 kilometer fra telefonsignaler, strøm og butikker, er siste kvelden kommet før vi igjen skal ta tak på den 2000 kilometerlange hjemturen. Vi har fått opp vegger og tak på ett av de to skolebyggene, og kjenner oss litt stolte over arbeidet vi får være med om -å gi de lokale barna en god skole å lese på. Men det er ikke før denne kvelden at pastoren forteller oss den lokale historien, og det begynner å demre for oss at arbeidet Gud gjør i denne byggeprosessen er så mye mye større enn hva vi trodde.

På 1920-tallet tilkalte landsbyhøvdingene i området til møte for å diskutere hva de skulle gjøre da lidelsene ble store under de hvites misbruk av makt for å bygge veier og hus. Det ble vedtatt at heksedoktorene skulle tilkalle gudenes hjelp for å drive de hvite bort slik at den lokale befolkningen igjen kunne bli selvstendige og leve i fred. Kort tid etter resulterte de harde omgivelsene til at de hvite tilslutt valgte å forflytte seg. I en landsby noen kilometer lengre sør møtte de en høvding som var villig til å la dem bli, og de avtalte et samarbeid som ble starten på oppbygningen av byen Gemena. Gjennom generasjonenes løp i ettertid av dette har heksedoktorene i flere av landsbyene nord for Gemena gitt løfter til sine forfedre om å fortsette å beskytte lokalbefolkningen fra de hvite gjennom å vedlikeholde disse besvergelsene og ritualene. Det er derfor idag en felles forståelse og overbevisning blandt lokalbefolkningen at det er av denne grunnen alle forsøk på utvikling i området feiler, og at diverse prosjekter med økonomisk støtte utenfra aldri finner veien hit.

Våren 2016, etter vi hadde bygget grunnmur til skolen og forlatt landsbyen Boyaseganu, ble det straks satt igang arbeid blandt de lokale heksedoktorene med besvergelser og ritualer for å stoppe opp for videre utvikling i prosjektet, og å stenge veien for misjonærenes retur. Flere av de lokale mistet troen på at vi ville kunne holde løfte vårt om å returnere for å fortsette byggingen av den lokale skolen.

Da det første billasset med byggmaterialer kom til landsbyen i mars 2017 ble gatene straks fullt opp av mennesker som kom for å vitne til om det virkelig kunne være mulig. Ungdommen sang sanger om hvordan andre bygg raste sammen, men nå skulle alle få se at ingen krefter kunne stanse CELPAs skole i å bli bygget, -at CELPAs Gud er sterkere en heksedoktorenes besvergelser. Under byggeprosessen har lokalbefolkningen “holdt pusten” i påvente av at noe skal gå galt. På de 8 ukene vi har bodd i landsbyen har vi ikke hatt noen sykdom eller ulykker i tilknytning til skolebygget, noe som er ganske utrolig med tanke på alle begravelsene og ulykkene som har funnet sted i landsbyen i disse ukene, og alle syke vi har bedt for i denne tiden. Jungeltelegrafen går, og mennesker kommer på sykkel og til fots fra landsbyer flere kilometer unna for å se med egne øyne om det virkelig kan være sant hva de har hørt; at det nå blir bygget en skole i varig materiale i Boyaseganu. Mennesker kommer for å se beviset på at den eneste sanne Gud, Han som har skapt himmelen og jorden, er større og mektigere enn alle andre åndelige krefter. Skolen har blitt et symbol i område på at ingenting, selv ikke 100år gamle besvergelser, kan bekjempe Gud når Han sier JA. Et vitnesbyrd om Guds allmakt og enorme kjærlighet til lokalbefolkningen i Sud Ubangi og Boyaseganu.

Panorama av skoleplassen. Til venstre: nytt skolebygg med 1 kontor og 3 klasserom. Til høyre: grunnmur på skolebygg no.2, med det gamle skolebygget i bakgrunnen.

For Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke Mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere en jorden, slik er Mine veier høyere enn deres veier, og Mine tanker høyere en deres tanker (Jes.55:8-9).

Det er nå en måned siden vi forlot provinsen Sud Buangi i det nordvestlige hjørnet av Kongo. Av flere ulike grunner har det vært vanskelig å skrive til dere etter hjemreise. En av grunnene er at det er så mange tanker og følelser i sving rundt hva vi har vært med å oppleve, at det er utrolig vanskelig å samle tankene for å uttrykke seg skriftlig. Da jeg skrev forrige innlegg var vi midt i en 6 ukers “reise -og bli kjent med feltet og område” periode. Jeg trodde da at jeg hadde fått en noenlunde god forståelse for hvordan liv og hverdag for menneskene i dette området var og er. -Jeg kunne ikke tatt mer feil.
Hva jeg hadde fått var informasjon og et bitte lite innblikk. Forståelse tror jeg nok aldri jeg kommer til å kunne få, noe jeg innså da vi etter “bli kjent perioden” bodde og levde 3 uker i landsbyen Boyaseganu, i forbindelse med bygging av en barne -og ungdomsskole.

Boyaseganu ligger 50km nordøst for provinshovedstaden Gemena, og det var her vi, etter mye om og men, valgte å startet prosjektet med skolebygg i varig materiale. Opplevelsen av landsbylivet i Sud Buangi på nært hold skal jeg skrive mer om siden. Å gå tilbake til Boyaseganu via bilder har vært en følelsesmessig berg og dal bane, som har gitt mye tårer og latter her hjemme i stua vår i Bunia. Menneskene som vi har møtt de siste måndene har virkelig beriket vårt liv, og vi savner dem veldig. Jeg har derfor ikke så mange ord å komme med idag -men her er ett lite knippe bilder fra byggeprosessen av skolebygget. Fordelt over 2 identiske bygg, ble grunnmur til 6 klasserom og 2 kontorer med veranda ferdig iløpet av tiden vår der. -Dette ikke minst takket være en ENORM innsats fra disse lokale, fantastiske menneskene vi var så heldige å møte.

Det ble skrevet historiebøker da det faktisk kom en lastebil til landsbyen. Innbyggerne løper med palmegrener og sang for å feire.

Før første spadetaket kan tas, blir Guds Ord lest, jorda og skolebygget blir bedt for og lagt i Guds hender

Det er stort publikum oppmøte den første uka under bygginga. For mange av landsbyboerne er det første gang de vitner til planlegging og bygging av hus i varig materiale.

Hver dag strømmer det på med landsbyboere -barn, kvinner og menn -som sørger for stein, sand, grus og vann til bygginga.

Flere morninger våknet vi opp kl.04 til trommer, jubel og dans når materialene ble bært fra skogene og inn på byggeplassen.

Kreativiteten settes i sving for å lette på den tunge børa.

Vennskap blir bygget.

Små skolebarn kommer for å hjelpe til. Her er det snakk om utrolig tunge stein, og 6-7år gamle barn som bærer mer enn hva jeg kunne klare.

Kjøkkentjeneste: Jenta til venstre heter Rakel. Hun ble bitt av en giftig slange den ene dagen hun bar vann til kjøkkenet. Heldigvis kom hun seg raskt nok til sykestua for motgift og behandling.

Gammelt skolebyg i bakgrunnen, med grunnmur til nytt bygg forann.

Pastor Make og kona Irene med noen av barnebarna. Fantastiske forbilder og åndelige ledere for den lokale kirken.

Takk for disse verdifulle ukene. Vi gjemmer minnene i våre hjerter, og håper vi snart kan sees igjen.

Gaver fra LU Kongo og Filadelfia Drammen har vært med å gjøre dette til en virkelighet. Det er enda store behov som må dekkes før skolebygget kan ferdigstilles.

Vi er i en verden:
– hvor kvinnene bærer hele verden på hodet.
– hvor mannfolka sykler mil etter mil hver dag for å få inn noen kroner til familien.
– hvor minst 90% av kvinnene vi møter ikke kan lese.
– hvor jorda er frodig og full av vitaminer, men underernærings sykdommer er et faktum i de fleste familier.
– hvor helsehjelp ofte ikke er tilgjengelig grunnet dårlige veier og mange mil til nærmeste lege.
– hvor menneskene elsker Guds Ord, men grunnet fattigdom og manglende lesekunnskaper er ofte å eie en Bibel en luksus forbeholdt pastoren.

I den største fattigdom møter vi den største glede og gjestfrihet. Menneske har ikke mer enn hva de går og står i, likevell gir de oss mer enn hva vi klarer å bære.

Vi befinner oss om dagen nordvest i Kongo, i byen Gemena og landsbyene i omegn. Vi er her for å gi barna våre en bedre skolehverdag gjennom å starte et byggeprosjekt på en av våre 130 stråhytte-skoler i området. Å velge hvor man skal bygge, er virkelig ingen enkel misjon.

Noen skoler er heldige og har dette året klart å bli stående gjennom starten på en ny regntid. Utfordringene er likevell store når taket lekker og veggene ikke er tette.

Det slår sterkt tilbake på viljen om å sende barna på skolen når bygget de lokale har klart å sette opp til stadighet blir blåst ned av vær og vind. Her er stort behov for hjelp til skolebygg i varig materiale.

Standaren vi møter på veldig mange skoler: mangel på skille mellom klasserommene, og barna selv tar med seg krakker å sitte på når de er på skolen -derso de har en de kan ta med seg. Grunnen til dette lave nivået er ofte at skolen har falt sammen under regntiden. Å til stadighet måtte bygge opp nytt sliter ut de frivillige arbeiderne.

I noen få skoler ser vi denne gode standaren. Barna her har jo faktisk skolebenker og delvis vegger mellom klasserommene.

Mens vi reiser rundt for å hilse på og å høre på, setter det mange tanker i sving. Det er så mye behov på stedene vi kommer til som grunner i mangel på skolegang og utdannelse. Det er så mange fordeler med å kunne lese som jeg aldri har tenkt på… Hva som for meg er selvfølge, forstår jeg pluttselig er luksus som jeg er heldig å ha blitt oppvokst med.

Hva skjer for eksempel når dårlige veier, manglende broer og lange avstander til nærmeste lege gjør at en mor ikke får sendt avgårde barnet sitt til sykestua. Når det kommer en selger forbi med en korg med medisiner, som forteller deg hvilke medisiner som vil være bra for barnet ditt, uten å ha noen erfaring innen helsearbeid. Når mor ikke kan lese utgangsdato eller navn på medikamentene. Når selgeren har oppbevart medisinene i korga si i flere uker mens han trasker rundt, landsby etter landsby under stekende sol og høy luftfuktighet. Når mor bruker den siste krona hun har på disse ødelagte medisinene, istedefor å kjøpe inn mat til familien…

Behovene er så utrolig mange. Behovene for utvikling; sykestuer, kosthold og ernærings undervisning, leseopplæring, vei og bro bygging…
Jeg har stilt meg spørsmålene mange ganger de siste par ukene; hvordan Kongolesiske myndigheter kan godta skoler som er i så utrolig dårlig stand..? Mange har ikke lærebøker, tavler, kladdebøker…mange har ikke en gang tak eller vegger mellom klasserommene. Men så forstår jeg; at selv under disse omstendighetene så er skolegang for disse barna en luksus som deres foreldre aldri fikk. Muligheten til å gripe etter et halmstrå av håp for en bedre fremtid.