Tidligere denne måneden var vi så heldige å få delta på et møte med sikkerhetsministeren i Ituri og flere av talsmennene for flyktningene i Bunia. Etter en lengre kontroll-tur i det krigsherjede området, kunne myndighetene nå erklære at det er trygt for lokalbefolkningen å reise tilbake til landsbyene sine. Vi ble utrolig oppmuntret over å vitne til modige talsmenn blant ofrene, som stod opp og stilte kritiske og ærlige spørsmål til myndighetene i forhold til deres praksis for å verne om lokalbefolkningen i Djugu-territoriet hvor det de siste månedene har forekommet enormt brutale overgrep i flere av landsbyene. Talsmennene var åpne og konkrete i deres begrunnelser for manglende tillit.

Selv om myndighetene nå erklærer trygg retur for alle interne flyktningene, ser vi enda utrolig store behov for nødhjelp. IDP-leirene og de “1000 hjem” i Bunia er overbelastet, og mange flyktninger vil trenge tid til å psykisk å være klar for en retur. Når lokalbefolkningen i Djugu litt etter litt begynner å vende tilbake, kommer det også opp store behov for støtte til gjenoppbygging av landsbyene. Flere skoler, sykestuer og hjem er brent ned, samt at de fleste familiene er robbet for alt de eide. Menneskene har mistet sine båter og fiske-nett samt redskaper til å dyrke jorda med, og med det har de også mistet sitt levebrød.

Som et resultat av en utrolig innsats fra Norge gjennom påskehøytiden, kunne vi i etterkant av møtet gjøre innkjøp av nødhjelp til den største flyktningleiren i Bunia. Statistikk fra 22.mars sier at det i denne leiren bor 10.032 flyktninger (6688 barn), fordelt på 2079 små telt som er satt opp av pinner og presenninger. Vi lesset bilen med flere kanner med matolje, kartonger med såpe og Bibler, og sekker med bønner, ris, maismel og salt. De lokale kristne i kirkene våre rundt om i Bunia samlet inn sekker med masse fine klær som vi også fikk med oss. Da vi ankom flyktningleiren fant vi et lager hvor bare få sekker med ris var igjen, og flere av arbeiderne var bekymret for hvordan de skulle klare å mate alle menneskene de neste par dagene. Vi ble derfor møtt med stor takknemlighet og glede i det vi kjørte inn ved administrasjonskontoret med nødhjelpen.Tusen takk for at dere gjør det mulig for oss å rekke ut en hånd til de som trenger det i denne vanskelige tiden i Ituri.

Må Jesu kjærlighet bli synliggjort blant menneskene rundt oss gjennom vårt liv og virke, og må Gud få ære i ett og alt!

“Da de kom til landsbyen vår første gangen, klarte vi å gjemme oss på åkeren mellom manjok plantene. De brant ned husene våre, og mange naboer og familiemedlemmer ble drept. Da det stilnet fikk vi mulighet til å begrave våre kjære.

En mann i landsbyen hadde et litt stort murhus. Vi var mange som søkte ly der. Vi begynte å prate om hvordan vi kunne komme oss i sikkerhet. Mannen som eide huset sa vi kunne gå ut hoveddøra -men vi turte ikke. Bare få minutter etter han hadde gått ut for å se, hørte vi han ble skutt. Vi som var igjen i huset snek oss ut bakdøra og inn i åkrene. I utkanten av landsbyen fikk noen av oss tak i motorsykkel taxi. Andre måtte gå -spesielt mange av barna gikk.

Vi har vært her en måned nå. Vi eier ingenting annet enn klærne vi har på oss.”Blogwa ligger 72km unna Bunia, og er en av landsbyene som er blitt hardt ramma av urolighetene som herjer i Ituri provinsen om dagen.

Takket være gavene som kommer inn fra dere der hjemme, har vi denne palmehelgen kunne gi ut såpe og mat til 341 interne flyktninger i Bunia, hvorav denne familien fra Blogwa var blant de heldige. Selv om denne hjelpen kan føles som en liten dråpe i havet av hva vi ser av nød og behov rundt oss i Bunia i dag, så har vi tro for at selv dråper kan skape ringvirkninger -også i de største hav.

Offentlige rapporter i dag leser “…Ifølge FNs høykommissær for flyktninger er mer enn 5 millioner mennesker blitt tvunget på flukt på grunn av konflikten i DR Kongo. Rundt 4.49 millioner er internt fordrevne folk og mer enn 680.000 har flyktet til land i nærheten som Uganda og Burundi”. Dette er store tall, og situasjonen er for så vidt ikke ny i Kongo. Jeg skal ærlig innrømme at jeg nesten er blitt litt “immun” mot slike rapporter her ute. – Vell, i alle fall frem til nå… for plutselig var det oss det er snakk om.

Etter å ha vært ute av landet de siste månedene, har gjenforeningen med våre venner i Kongo den siste uka vært hjerteskjærende. Vi kom tilbake til et folk som lider sterkt under stadige angrep, spesielt i landsbyene rundt om i Djugu territoriet (se kart).

Voldshandlingene er av den mest brutale sorten, og fører til at titusener av mennesker flykter for å søke sikkerhet og hjelp. Noen mennesker klarer å rømme mens landsbyen står i brann, andre rømmer i frykt da de vet at mest sannsynlig vil mennene med “machettes” og fakler også komme til deres hus. Bare i Bunia by hører vi at 50.000mennesker har funnet veien hit. De fleste har fått husly hos vertsfamilier rundt om i byen, mens andre er blitt tildelt et lite telt i en flyktningleir som er blitt satt opp for anledningen. Man har nok pr.dags dato ikke helt oversikt over situasjonen – hvor mange flyktninger det er snakk om, eller organisering av nødhjelpen slik at alle behov kan bli dekket. Men dette er helt vanlig i startsfasen av humanitære kriser, blir jeg fortalt av de med erfaring. Alt vi kan fokusere på nå er å hjelpe de vi ser, og å ta en dag av gangen. I mellomtiden jobber blant annet FN med å kartlegge situasjonen for å få oversiktlige og riktige statistikker.

Behovene er enorme blant de som har klart å komme seg i sikkerhet. I tillegg til grunnleggende behov som helsehjelp, husly, rent vann og mat, er mange sterkt traumatisert etter volden de har vært vitne til eller utsatt for. Mennesker som har mistet alt de eier under flukten, bærer med seg stor sorg over alle de etterlot hjemme som ikke klarte seg. Vi møter ei mor som ikke helt vet hvor lenge hun har vært i leiren, “kanskje en uke…?” Mannen sendte henne i forveien da en gruppe menn kom til landsbyen med “machettes”. I dag vet hun ikke hvor mannen er. Vi møter en bestefar som klarte å komme seg i sikkerhet med ett av barnebarna, etter å ha sett på at huset brant ned og resten av familien ble drept.

Men selv i alt dette mørke ser vi lysstreif av håp. Vi ser mennesker av ulike stammer og nasjoner som møtes kontinuerlig for å jobbe for å snu situasjonen rundt. Vi ser kirker som fylles opp av mennesker som ber og trøster hverandre. Vi ser en lokalbefolkning som gir alt de har av tid og midler for å hjelpe naboer som lider. Vi ser slitne mødre som reiser seg om og om igjen for at barna skal få oppleve at dagen i dag ble litt bedre enn gårsdagen. Vi møter leende barn som leker mellom teltdukene.

Må vi få styrke, mot og nåde til å jobbe mens det enda er dag. Og må Gud få ære i ett og alt, Hans sannhet og kjærlighet skinne gjennom og ut til menneskene rundt oss.

“For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere, sier Herren, tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Da skal dere påkalle Meg og gå av sted og be til Meg, og Jeg skal høre på dere”. Jer.29:11-12.

Vil du være med å hjelpe Ituris befolkning? Send VIPPS til PTB Kongo 512483, eller se HER.