Enda er det håp!

Offentlige rapporter i dag leser “…Ifølge FNs høykommissær for flyktninger er mer enn 5 millioner mennesker blitt tvunget på flukt på grunn av konflikten i DR Kongo. Rundt 4.49 millioner er internt fordrevne folk og mer enn 680.000 har flyktet til land i nærheten som Uganda og Burundi”. Dette er store tall, og situasjonen er for så vidt ikke ny i Kongo. Jeg skal ærlig innrømme at jeg nesten er blitt litt “immun” mot slike rapporter her ute. – Vell, i alle fall frem til nå… for plutselig var det oss det er snakk om.

Etter å ha vært ute av landet de siste månedene, har gjenforeningen med våre venner i Kongo den siste uka vært hjerteskjærende. Vi kom tilbake til et folk som lider sterkt under stadige angrep, spesielt i landsbyene rundt om i Djugu territoriet (se kart).

Voldshandlingene er av den mest brutale sorten, og fører til at titusener av mennesker flykter for å søke sikkerhet og hjelp. Noen mennesker klarer å rømme mens landsbyen står i brann, andre rømmer i frykt da de vet at mest sannsynlig vil mennene med “machettes” og fakler også komme til deres hus. Bare i Bunia by hører vi at 50.000mennesker har funnet veien hit. De fleste har fått husly hos vertsfamilier rundt om i byen, mens andre er blitt tildelt et lite telt i en flyktningleir som er blitt satt opp for anledningen. Man har nok pr.dags dato ikke helt oversikt over situasjonen – hvor mange flyktninger det er snakk om, eller organisering av nødhjelpen slik at alle behov kan bli dekket. Men dette er helt vanlig i startsfasen av humanitære kriser, blir jeg fortalt av de med erfaring. Alt vi kan fokusere på nå er å hjelpe de vi ser, og å ta en dag av gangen. I mellomtiden jobber blant annet FN med å kartlegge situasjonen for å få oversiktlige og riktige statistikker.

Behovene er enorme blant de som har klart å komme seg i sikkerhet. I tillegg til grunnleggende behov som helsehjelp, husly, rent vann og mat, er mange sterkt traumatisert etter volden de har vært vitne til eller utsatt for. Mennesker som har mistet alt de eier under flukten, bærer med seg stor sorg over alle de etterlot hjemme som ikke klarte seg. Vi møter ei mor som ikke helt vet hvor lenge hun har vært i leiren, “kanskje en uke…?” Mannen sendte henne i forveien da en gruppe menn kom til landsbyen med “machettes”. I dag vet hun ikke hvor mannen er. Vi møter en bestefar som klarte å komme seg i sikkerhet med ett av barnebarna, etter å ha sett på at huset brant ned og resten av familien ble drept.

Men selv i alt dette mørke ser vi lysstreif av håp. Vi ser mennesker av ulike stammer og nasjoner som møtes kontinuerlig for å jobbe for å snu situasjonen rundt. Vi ser kirker som fylles opp av mennesker som ber og trøster hverandre. Vi ser en lokalbefolkning som gir alt de har av tid og midler for å hjelpe naboer som lider. Vi ser slitne mødre som reiser seg om og om igjen for at barna skal få oppleve at dagen i dag ble litt bedre enn gårsdagen. Vi møter leende barn som leker mellom teltdukene.

Må vi få styrke, mot og nåde til å jobbe mens det enda er dag. Og må Gud få ære i ett og alt, Hans sannhet og kjærlighet skinne gjennom og ut til menneskene rundt oss.

“For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere, sier Herren, tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Da skal dere påkalle Meg og gå av sted og be til Meg, og Jeg skal høre på dere”. Jer.29:11-12.

Vil du være med å hjelpe Ituris befolkning? Send VIPPS til PTB Kongo 512483, eller se HER.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s